Du er her:

Mønstringen på Langvatnet i 1907

13. januar 1907 var det arbeidermønstring på Langvatnet i Sulis, hvor den første fagforeninga i Sulitjelma ble stiftet. Langvatnet var det eneste stedet arbeiderne kunne møtes, siden gruveselskapet hadde forbudt dem å holde møter på selskapets eiendom.

Kata Dalström agiterer på ukjent sted i Sverige - Klikk for stort bildeKata Dalström agiterer på ukjent sted i Sverige http://commons.wikimedia.org/wiki/Category:Kata_Dalstr%C3%B6m

Gruvearbeiderne organiserte seg etter lengre tid med vanskelige arbeidsforhold og kår i Sulitjelma. Det som fikk begeret til å flyte over for arbeiderne var at ledelsen ved verket ønsket å innføre et nytt kontrollsystem. I arbeidstida skulle alle gå med en nummerert brikke rundt halsen. Brikken ble av arbeiderne kalt Slavemerket. Merket ble tvangsinnført i Charlotta gruve. Arbeiderne her nektet å gå med det, og fikk raskt støtte av arbeiderne i de andre gruvene. Ledelsen sa øyeblikkelig opp samtlige 1200 gruvearbeidere på grunn av protestene.

Flere ganger i årene før 1907 hadde det vært forsøkt å danne fagforeninger, men ledelsen hadde avverget dette blant annet ved å nekte fagforeningspersoner å få komme til Sulitjelma. En av dem som ble nektet adgang var svenske Kata Dahlström. Hun ble likevel smuglet inn og fikk god kjennskap til forholdene i gruvesamfunnet. I en artikkel i «Arbetarebladet» fra 1904 kan vi lese om hennes inntrykk av livet for en gruvearbeider i Sulitjelma – som hun kalte «Laplands Helvede» .

Kata Dalström - Klikk for stort bildeKata Dalström Sulitjelma – «Laplands Helvede»

Mens jeg i de foregående artikler har omtalt arbeidernes bolig- og provianteringsforhold, skal i det følgende deres arbeidsforhold og hvad denne hænger sammen nærmere berøres. Ved Sulitjelma kobbergruver er arbeidsforholdene oprørende efterat den tidligere udsendte disponent Knudsen fra Røros er kommen did. Han har nemlig søkt at nedtrykke endnu mere de før dårlige lønninger. Med dette formål for øie udbydes alt arbeide ved «entreprendaauktion» (=arbeidsforretning) et par gange i måneden til de lavestbydende.

Desuden bindes arbeiderne ved en drakonisk kontrakt, som gjør dem til blot og bart viljeløse redskaper. Når arbeiderne efter tusen møier og besvær er kommen op til fjeldet – til Sulitjelma, som netop er den sidste utvei, den store afløbskanal – er de nemlig blottet for alt. De står da der i ødemarken uden penge, uden mad, uden husrom – alt hviler i bolagets hånd.

En slig udarmet arbeider får da et såkaldt «Antagningsbevis» som berettiger ham til husrom i bolagets boliger samt til varer i bolagets bod i forskud til et beløp av 10 kroner. For disse 10 kroner må ofte også arbeidsklær skaffes – man må erindre at Sulitjelma er den sidste tilflugt for alle arbeidsløse – at havne i Laplands helvede er den sidste utvei. Og da er man blottet for alt – i fare for å fryse og sulte i hjel i ødemarkerne, findes intet valg, om man vil redde livet.

Så øges gjelden uge for uge. Maden fåes i dampkjøkkerne (sådanne findes ved nesten samtlige respektive arbeidsplasser), den koster 1 krone pr. dag, men er så yderst dårlig, at ingen arbeider (med bare minimale krav til livet), i længden kan holde du med den føde. Efterat man har fåt det såkaldte «antagningsbevis» som berettiger arbeideren til disse «fordele» fåes 24 timers betænkningstid, og i regelen underskrives slavekontrakten. Fra lønnen gjøres på kontoret avdrag for:
a) Husleie og brænde
b) Mulkt og erstatning
c) En halv prosent av hver måneds løn til opsamling av et garantifond for verkets fattigkasse
d) Forholdsvis andel av verkets fattig- og skoleutgifter


Utdraget av Kata Dalströms artikkel er funnet frem av Dag Skogheim og brukt av ham i en artikkel kalt "Kvinner i arbeiderbevegelsen" i avisa Frihetens julenummer. Artikkelen er fra 1976 og finnes i hans korrespondansearkiv.
 

Fant du det du lette etter?