”Undskyld at jeg saa ofte bemøier dem med mine breve” - Amerikabrev

I Kjerringøy handelssteds brevsamling finner vi nærmere 200 amerikabrev fra nordlendinger som brevvekslet med handelsmennene på Kjerringøy i perioden 1874 – 1936. Her finner vi brev fra slekt, venner, foretningsforbindelser osv. Gjennom brevene får vi et innblikk i hvordan emigrantene fremstilte livet i en fremmed verdensdel og hvilke nyheter de etterspurte fra hjemlandet

Klikk for stort bildeKlikk for stort bildeKlikk for stort bildeKlikk for stort bildeKlikk for stort bildeKlikk for stort bilde

Overskriften er tatt ut av et brev utvandreren Jens Ursin sendte til handelsmannen på Kjerringøy Kjerschow Zahl. Brevet er datert 4. juli 1881 og sendt til Zahl fra Chicago, Illlinois. Brevet er et av mange tusen som ble sendt hjem fra emigranter som søkte lykken i Amerika.
 
I løpet av de hundre årene mellom 1825 og 1925 forlot ca. 800 000 nordmenn landet og slo seg ned i USA. Det startet beskjedent i 1825, da 52 personer la ut på en ukjent ferd fra Stavanger med seilskipet ”Restaurationen”.  Statistikken viser tre bølger i emigrasjonen til Amerika. Den første kom i perioden 1866 – 1873, da over 110 000 nordmenn valgte å forlate landet. Den andre og største bølgen kom i 1873 – 1893, da 263 000 nordmenn utvandret. Den tredje store utvandringsbølgen kom i perioden 1901 – 1910, med nærmere 200 000 utvandrere. 
 
Jens Ursin var en av nordmennene som emigrerte til USA i denne andre store utvandringsbølgen. Under oppholdet i Amerika (1879 -1886) i brevvekslet han med handelsmann Zahl. Gjennom brevene Jens Ursin skrev kan vi følge hans kamp for å overleve i et fremmed land og kontinent på slutten av det 19-århundre.
 
 
Jens Herslef Ursin fra Taraldsvik i Ofoten var 26 år da han kom til Chicago i begynnelsen av august i 1879. Av brevene fremkommer det at det ikke var hans første reise over Atlanteren:
 
”Det var ikke min store løst som drev mig hertil den siste gang”
 
Årsakene til at tusenvis av nordmenn valgte å emigrere til Amerika i denne perioden var mange. Sosiale og økonomiske forhold i Norge er viktige forklaringsvariabler for å forstå den massive emigrasjonen som fant sted. Eventyrlyst og drømmen om en bedre fremtid for seg og sine etterkommere i det nye landet var også viktige beveggrunner for at flere valgte å reise over. De ble også påvirket av amerikabrev, emigrasjonsannonser i aviser og av emigrantagenter som dro rundt på landsbygda for å selge plasser på amerikabåtene.
 
 
Jens Ursin hadde sikkert flere grunner til å forlate Nordland og søke lykken i USA. I et av brevene til Zahl forteller han om problematiske forhold hjemme i Norge som den direkte årsaken til at han valgte å emigrere:
 
”…men da jeg paa alle maader blev saa forfult og bagtalt i mit fedreland saa tog jeg den beslutning at vende tilbake her igjen.”
 
Jens Ursin skyldte også Zahl et større pengebeløp som han håpet han kunne skaffe tilbake når han hadde skaffet seg jobb i Amerika.
 
Drømmen om det gode liv i Amerika så ikke ut til å slå til for Ursin. Etter at han kom til Chicago fikk han jobb som betjent, men lønnen var svært dårlig og han valgte å slutte etter et år, de raske pengene lå etter hans mening i eiendomsbransjen:
 
”For en mand som skal gaa og arbeide for andre for en liden dagløn kan aldri komme til nogen formue her i Chicago, men for den som har lit penger at begynde og spikulere med saa kan det fort gaa frem. Fornemelig i at kjøbe huse da husleien er meget høi og i saadan kan man aldri vere udsat for at miste penger.”
  
 
Ursins iakttakelse om eiendomsmarkedet var sannsynligvis riktig. Chicago var en av flere amerikanske byer som hadde opplevd en eventyrlig vekst. I 1832 var der fem tømmerhus som utgjorde bebyggelsen på stedet, som senere skulle bli storbyen Chicago. I 1836 hadde befolkningen vokst til 4000 mennesker og rundt 1860 var Chicago blitt en storby på over 100 000 innbyggere. Det var trolig Chicagos gunstige beliggenhet, mellom det landbruksproduserende vest og det industrielle øst, som forklarer denne voldsomme befolkningsveksten. Folketellingene i 1850 og 1860 viser at over halvparten av innbyggerne var immigranter. Det vokste også frem en norsk koloni i byen. I brevene er det lite som tyder på at Jens Ursin hadde noen tett kontakt med det norske miljøet. Han fremhever tvert imot at det er ensomheten som preger hans møte med det nye kontinentet:
 
”Det er tungst at staa ene og alene i et fremmet land og saa være fatig men jeg må tro at herren har nok en raa for mig ogsaa når trengselen er storst kommer hjelpen først.”
 
Trengselen var stor, men hjelpen kom ikke. Jens ble plaget av sykdom, noe som gjorde det vanskelig for ham å ta seg arbeide som var fysisk hardt. Sykdommen forverret seg og i 1885 var legens tale klar:
 
 
 
 
 
”Forristen er min helbred saa daarlig at min doktor raader mig at reise til en anden del af landet vor klimatet er mer passende for mig da han siger at mine lunger er saa daarlige at jeg kan vente paa tæring vis jeg stoper her. Han bruger en maskin vorved han pumper luft til lungene. Det maa han gjøre en gang daglig saa de kan tro jeg ved vad det vil sige at være under lægebehandling.”
 
 
Ursin lengtet hjem og allerede i de første brevene til Zahl forteller Ursin om et sterkt ønske om å vende tilbake til Norge. Syk og uten arbeid var ikke Amerika et værende sted for en nordlending. I brevene diskuterer han mulighetene for jobb i Norge, arbeid i forbindelse med etablering av Ofotbanen virket fristende.
 
 
I løpet av sommeren 1883 forlot Jens Ursin Chicago og reiste tilbake til Taraldsvik. Det ble et kort opphold i hjemlandet, og våren 1884 satte han igjen kursen over Atlanteren. Han hadde også denne gangen lånt penger av Zahl, penger som skulle investeres i næringsvirksomhet i Chicago. I brevene forteller ikke Ursin om sine foretningsplaner, men han var igjen optimistisk med tanke på hva Amerika kunne tilby en norsk utvandrer.
  
 
 
 
 
 
 
 
”Jeg forlader mit hjem i dag, på turen til Amerika. Vil det så behage dem at sende omtalte penger saa jeg stragst ved min ankomst kunde modtage samme, saa jeg kunde gjøre mit indjøb stragst, og faa benytte sommeren. Jeg kommer til Chicago sist i mai vist alt gaar godt. De lovede mig 2000 kroner men vis de kunde forhøyie beløbet med 500 Kr vilde jeg klare mig udmerket, thi det vil koste 4000 Kr efter som jeg har tegnt og naar jeg skulde begynde maatte jeg vere i besidelse af det nødvendige.”
 
Heller ikke denne gangen ser det ut til at Ursin lyktes med sine foretninger. Etter en kort periode var han igjen på markedet som arbeidssøker. Hans egne foretninger gikk tydeligvis dårlig. Ifølge Ursin var det ikke enkelt å skaffe seg en god inntekt som arbeidstaker i Chicago, på grunn av den store innvandringen var det mange som vil selge sin arbeidskraft og lønnen ble presset ned.
 
Det var også stor uro på arbeidsmarkedet som følge av konflikter mellom arbeidsgiverne og arbeiderne. Streiker og uro herjet byen:
 
”Chicago har været og er fremdeles i en stor forvirring, paa grund af alle nestin strikker for otte timers dag, og ingen tør arbeide om man saa gjerne vil, thi vis man vil beholde livet...”
 
Ursin peker her på viktige hendelser som fant sted i Chicago dette året. Chicago var i disse årene et viktig senter for fremveksten av arbeiderbevegelsen i Amerika.  I begynnelsen av 1886 startet bevegelsen sin kamp for gjennomføringen av åtte timers arbeidsdag. Og fra 1. mai ble det satt i gang omfattende streiker i byen for å få gjennom kravene. Konfrontasjonene mellom de streikende og politiet var harde og den 3. mai ble en av streikerne skutt under en demonstrasjon. Klimakset kom dagen etter i det som ble kjent som ”The Haymarked Riot”, en hendelse som skulle få stor internasjonal betydning. Jens Ursin skriver om hendelsen hjem til Zahl på Kjerringøy:
 
 ”Her har været stor blodsudgytelse, og mest den 4de mai da flere mensker var forsamlet til et møde paa aaben gade tett vor jeg bor, og en dynamit kugle blev kastet blant den hob med kongstabler som kom (for) at forhindre mødet og 50 af den blev mer og mindre saarede en døde stragst og nu er 6 af dem død – af andre folk blev der ogsaa mange drebte, og siden hører man ikke om andet een strid og mord.”
 
Ursin gir ganske nøyaktige opplysninger om hendelsene i sine brev. I følge de offisielle tallene døde en politimann øyeblikkelig, mens syv andre døde senere som følge av skadene. Antall døde arbeidere er uvisst. De påfølgende dagene igangsatte politiet store aksjoner med massearrestasjoner av agitatorer, fagforeningsledere og nedleggelse av bevegelsens pressekontorer.  Det viste seg umulig for politiet å spore opp hvem som hadde kastet bomben, eller knytte noen til attentatet. Til tross for dette ble åtte fremstående venstreradikale tiltalt for medvirkning. Syv av disse ble dømt til døden ved henging, mens den siste ble dømt til 15 års fengsel.
 
Hendelsene fikk stor oppmerksomhet i USA og Europa. Og protestene og kravene om benådning var mange. Ursin på sin side trodde det var umulig for myndighetene å gjennomføre hengingen av de tiltalte, på grunn av den spente situasjonen dette hadde ført til i Chicago:
 
”De syv forbrydere som er dømte for at være skyldig i det store oprør 4de mai er dømte at henges den tredie desember. Men jeg tror det bliver en forandring dermed da ophiselsen er saa stor at jeg tror ikke de vil blive hengt thi man frygter for store oprør og flere forsøger er allerede bleven gjort.”
 
Det viste seg imidlertid at myndighetene valgte å straffe de tiltalte hardt. Den 11. november 1887 ble fire av de tiltalte hengt, to slapp dødsstraff og fikk livsvarig fengsel, mens den siste tok siste eget liv i fengsel. Haymarked opprøret fikk en viktig symboleffekt for arbeidere verden over og var den utløsende årsaken til at fagbevegelsen i USA foreslo 1. mai som arbeidernes dag på den internasjonale arbeiderkongressen i Paris i 1889.
  
 
Som vi har sett slet Ursin tungt for å greie seg i Chicago. En rettstvist gjorde hans liv enda vanskeligere og førte ifølge ham selv til økonomisk ruin.  I 1885 hadde familien som han bodde hos innbrudd. Huseieren beskyldte leieboeren for delaktighet. Ursin ble av venner anbefalt om saksøke huseieren for slike krenkelser. Sakfører ble satt på saken og husets eier stevnet for retten. Rettsaken pågikk en lengre periode, og endte med tap for Jens Ursin. I et av sine siste brev forteller han om hendelsen til Zahl. Han er ikke i tvil om hva som var årsaken til tapet; en korrupt advokat og dårlige venner:
 
”…der er uden tvivl om at han(advokaten) bleven understukken med en sum penger for at lade mig tabe min rett…”
 
 og han fortsetter senere i brevet:
 
”Jeg havde venner som tilskynte mig til at andlæge sagen og som sagde de vile bevidne at han har sagt saa, men naar jeg bragte dem frem for retten gjorde de en ed på at de intet har hørt. Det er et bevis paa at de kuns tengte paa at faa mig til at ødelege alle mine penger.”
 
 
Amerika hadde igjen vist seg fra sin mørkeste side for nordlendingen Jens Herslef Ursin. Og i sine siste brev kommer han stadig tilbake til ønsket om å få reise tilbake til Norge. Tungsinnet og håpløsheten kommer også frem i disse siste brevene som han sendte til handelsmannen på Kjerringøy. 
 
”Vis jeg skulde utalle mine følelser og hva jeg helst havde lyst til saa var det at faa en salig død og komme al møie kvit, men saa tenker jeg undertiden paa min store gjeld til dem og at jeg maate dø som en bedrager og dertil synes jeg og være for stolt til.”
 
 
Det siste brevet fra Chicago til Kjerringøy er datert 18. mai 1887. Hva som ble Jens Ursins videre skjebne vet vi ikke, men spørsmålene er mange.
I sine siste linjer forteller han om den norske kolonis feiring av Norges nasjonaldag. En feiring som minnet han om hjemlandet:
 
”Veiret har til denne tid været meget kjølig. Den 17mai festligholtes her af mange, men det var saa kolt at man behøvede overfrake. Da kan de skjønne at det likner Norge.”
 
 
 
 
Det er viktig å være klar over at amerikabrevene representerer klare skjevheter med hensyn til utvalget. Bygdefolk skrev lite, og flertallet blant dem som gjorde det, var de som var forholdsvis vellykkede. Det var få som ville at de der hjemme skulle vite om det hvis det gikk dårlig med dem i det nye landet. Jens Ursins brev skiller seg i så måte fra den generelle trenden. Han skrev åpent om hvor ille det kunne gå for nordmenn på dette nye kontinentet. Det er viktig å være klar over at Ursin skylte Zahl penger og dermed kan mistenkes for å svartmale mer en nødvendig i sin korrespondanse med handelsmannen, for å slippe å tilbakebetale sin gjeld eller for å få mer penger av Zahl.
 
 
Bilder fra Salten Museum, Bodø og Narvik komm. fotosamling