Du er her:

Stemmerett også for de fattigunderstøttede

Klikk for stort bildeI 1898 ble det innført allmenn stemmerett for menn ved Stortingsvalg. Det hadde fra tidligere vært suspensjonsårsaker som hindret enkelte grupper fra å stemme, men nå ble det lagt til atter en. I denne § 52 d stod det at personer som hadde mottatt fattighjelp samme året eller året forut for valget var ekskludert fra å avlegge stemme. Tradisjonelt hadde det vært selvstendige menn som hadde fått stemme og med innføringen av denne suspensjonsårsaken ønsket man at det skulle fortsette. Suspensjonsårsaken slo skjevt ut og kom til å omfatte personer som til daglig klarte seg fint, men som ved enkelte situasjoner trengte hjelp. § 52 d ble derfor kort tid etter innføringen problematisk. Den ble endret på gjentatte ganger før den til slutt ble fjernet for godt 17. juli 1919.

 

Innføring av allmenn stemmerett for mennKlikk for stort bilde

Da stemmeretten ble innført med grunnloven i 1814 var det mange begrensninger for hvem som fikk stemme. Man måtte være mann over 25 år, eie jord eller tjene over en viss sum. Begrensningene førte til at kun 7 % av befolkningen hadde stemmerett de første årene.

 

Stemmeretten ble utvidet ved flere anledninger. Ved endringer i 1898 ble det innført såkalt allmenn stemmerett for menn. Helt siden grunnloven ble utformet hadde noen grupper fått sin stemmerett suspendert. Dette var kriminelle, umyndige og personer som hadde gått konkurs. Når så stemmeretten ble økt til å gjelde stadig større grupper følte lovgiverne at man måtte innføre flere begrensninger.

 

Det var fremdeles en holdning om at stemmerett skulle være forbeholdt selvstendige, selvhjulpne borgere. Det var derfor ikke protest da forslaget om at «Stemmeretten suspenderes ved (…) d. at nyde eller i det sidste Aar før Valget have nydt Understøttelse av Fattigvæsenet» ble fremmet.   

 

Ved det første ordinære stortingsvalget etter innføringen av allmenn stemmerett, i 1900, fikk 23.500 menn suspendert sine rettigheter. Det utgjorde ca. 5 % av de stemmerettsberettigete. Majoritet av disse var utestengt på grunn av fattigunderstøttelse.  

 

Verdige fattigunderstøttede

Det tok ikke lang tiden før det ble pekt på hvor urettferdig paragraf 52 d slo ut. Ansvarlige familiefolk fikk sin stemmerett suspendert når familiemedlemmer måtte innlegges på sykehus, når de måtte søke hjelp til skolegangen til handikappede barn eller når de ble arbeidsledige.

 

Måten som systemet var utformet på før velferdssamfunnet førte mange til fattigkassen en kortere eller lengre periode i livet. 

 

Klikk for stort bilde

 

Oppmykninger i loven

Det skjedde flere oppmykninger i bestemmelsen på bakgrunn i protester. Den allmenne oppfatningen var at det skulle være forskjell på verdige og uverdige fattighjelpsmottakere. Det skjedde først en endring i 1904 ved kommunevalg og deretter i 1908 ved endringer i grunnloven. Paragrafen 52 d ble slik:

 

Klikk for stort bilde«Grundlovens § 52 lyder : «Stemmerett suspenderes: …

d. ved for sig selv, Ægtefelle eller Børn under 15 Aar at nyde eller i det sidste Aar før Valget at have nydt Fattigunderstøttelse, som ikke inden Mandtallets Afslutning af Vedkommende er tilbagebetalt.

Understøttelse, som er modtaget i Form af Indlæggelse paa Sygehus eller Asyl eller til Dækkelse af Udgifter ved anden Sygebehandling,  og Understøttelse, som er foranlediget ved abnorme Børns Undervisning, ved anornet særskilt Undervisning for Skolebørn eller ved Skolebørns Forsyning med Undervisningsmidler, medfører dog ikke stemmerettens suspensjon.»         

 

Endringene førte til en reduksjon i antallet suspenderte, men ved innføringen av allmenn stemmerett for kvinner i 1914 økte igjen antallet betraktelig og i 1915 var tallet på 47.500. To tredjedeler av disse kvinner.

 

Selv om det hadde blitt oppmykninger i paragrafen var det stadig misnøye. I flere kommuner prøvde man å gi bistand uten å registrere det som fattighjelp. Det var enda grupper som ble regnet som «verdige» fattighjelpsmottakere som var rammet av § 52 d og som fikk sine rettigheter innskrenket.

 

I 1916 fikk personer som mottok støtte på bakgrunn av arbeidsledighet, alderdomssvekkelse, invaliditet og uførhet rett til å stemme. Ved neste valg var kun 1,2 % av de stemmerettsberettigete rammet av loven.

 

Avvikling av paragrafen

Stadig ble «vanlige» mennesker berørt, ikke kun de «late» og kriminelle. Man fortsatte å jobbe med metoder for å sikre de «verdige» stemmerett. Det var vanskelig å finne en metode som skilte de ulike fattighjelpsmottakerne fra hverandre på. I 1919 ble det levert inn et forslag fra en arbeiderpartirepresentant om å avvikle hele paragraf 52 d. Forslaget gikk igjennom 17. juli 1919. I perioden fra 1898 til 1919 hadde tankegangen bak paragrafen endret seg og den var ikke lengre i samsvar med tidens tankegang.      

 

Fant du det du lette etter?