Du er her:

Framveksten av den nordnorske arbeiderbevegelsen rundt 1900

Dag Skogheim 281010 2 - Klikk for stort bilde I 1997 holdt Dag Skogheim foredrag for Landslaget for Lokalhistorie på deres landsmøte i Narvik. Foredrag, kåseri, artikler og andre tekster, er spennende arkivmateriale. 

Arkivmateriale i Skogheims hyller - Klikk for stort bildeArkivmateriale i Skogheims hyller Forfatter Dag Skogheim donerte sin rikholdige dokumentsamling til Arkiv i Nordland (AiN). Fra hans arkiv har vi tatt fram et av foredragene hans om framveksten av arbeiderorganiseringa i Nord-Norge.

Vi ser av manuset hans at det hører til bilder i som ble vist på overhead-transparent, og vi har illustrert foredraget med bilder fra AiN's samlinger. Program for landsmøtet og originalmanuset finner du under "Arkiv".

Foredrag: Framveksten av den nordnorske arbeiderbevegelsen rundt 1900 med særlig tilknytning til Sulitjelma.

 

Transparent Sulitjelma

Dette bildet er fra tiden omkring århundreskiftet, - tatt i Sulitjelma. Jeg fikk det for atten år siden av en gammel, pensjonert gruvearbeider fra Sulitjelma. Han hadde fått det av en kjenning, men kjente ikke noen av personene på bildet.

Brevhode (udatert)(Arkiv i Nordland) - Klikk for stort bildeBrevhode (udatert)(Arkiv i Nordland) Sulitjelmasamfunnet hadde på dette tidspunkt allerede funnet sin form. Alle kilder forteller om et strengt oppbygget samfunn der klasseskillene var markerte og graderingen av mennesker mest av alt lignet på det prøyssiske militærsystemet med sine 9 underoffisersgrader og 10 offisersgrader. Sulitjelmaverket introduserte et sinnrikt system som hadde med kontroll og oversikt å gjøre, et system som bygget på erfaringene fra industrialiseringen over hele verden, - ikke minst fra Østen, Afrika og Sør-Amerika. Den vestlige verdens tenkning og teknikk kolliderte voldsomt med andre kulturer og verdisystemer og skapte en spesiell type administratorer og ingeniører som var formet nettopp i og under møtet med massen av asiater, afrikanere og sør-amerikanere. Motsetningene var svære, - det kom ofte til voldelige opprør hvor industrimaktene gjorde kort prosess. Engelskmennene f. es bandt rebellene i India foran kanonmunningene og fyrte av mens de innfødte ble tvunget til å se på. Franskmennene brukte sine fremmedlegionærer når det gjaldt å holde ro og orden gjennom frykt. Fremmedlegionen ble opprettet i 1831 med direkte sikte på anneksjon av Algerie. Tyskerne tok raskt etter. Etter å ha sikret seg Namibia ble den absolutte kontroll over oppsetsige innfødte gjennomført da tyske militæravdelinger jaget titusener innfødte ut i de svære ørkenområdene og lot dem dø der. Fremdeles ligger i ørkensanden rester av denne del av industrialiseringens pris rundt om i verden.

Transparent fra Namibia

Zarregimet i Russland hadde århundreders erfaring i å kvele oppstander med de mest grufulle straffemetoder.

Det jeg vil frem til er at med de moderne industrianleggene oppe i Høga Nord rundt århundreskiftet kom også administratorer og ingeniører som bar med seg nettopp den holdning som var vanlig for den teknisk skolerte og økonomisk vurderende ekspertise fra Europa og US i møtet med arbeiderne. De bar alltid våpen på seg, - revolver eller pistol,  opptrådte arrogant og firkantet, - en ordre var en ordre! Vi har nok av eksempler fra tiden rundt århundreskiftet fra irritasjon og forbitrelse resulterte i konflikter og erfaringer av meget alvorlig slags.

Det er rimelig å anta at en meget stor del av de arbeiderne som strømmet til de nye industrianleggene i Høga Nord fra 1880-årene var fra fiskerbondemiljø. De bar med seg erfaringene ikke bar om og med fiske, - men også om og med jordbruk og husdyr. Store deler av denne befolkningen var årlig på lofotfiske og – etter lofotfisket drog mange nordover til Troms og Finnmark der de fisket og byttehandlet med pomorene. Fra min hjemstavn – Sømna – erindrer jeg fra 1930-årene «Russebollene» - dreide lakkfarvete treboller som i alle størrelser sto på hyller i stuene. Disse folkene var det som i stor utstrekning kom til å bemanne de nye industrianleggene i Høga Nord rundt århundreskiftet, - - følgelig ikke noen enkle, naive heimfødinger, men folk som må kunne karakteriseres som kosmopolitter, - som var vant med å omgås mennesker av mange nasjoner og kulturer. I denne forbindelse vil jeg legge til at så langt sør som på Sør-Helgeland der jeg er ifra, - levde lenge etter krigen folk som fremdeles kunne brokker av et blandingsspråk – norsk-russisk – brukt på Finnmark under byttehandelen med russerne. Det var selvsagt meget selvbevisste folk, - vant med å klare seg selv under temmelig barske forhold. Svært mange hadde både båt og bruke uten at de dermed var velholdne, - men det betyr at de økonomisk betraktet sto seg relativt bra. Ikke få av dem hadde råd til å abonnere på Ny Tid som fra 1899 utkom i Trondheim, sluttet seg til arbeiderbevegelsen der en senere fant dem i viktige kommunale verv og/eller i fremste rekke i fagforeningssammenheng.

Svartebok (oversikt over uønskede arbeidstakere) - Klikk for stort bildeSvartebok (oversikt over uønskede arbeidstakere) Den nye tid med sine teknisk og økonomisk skolerte folk møtte derfor ikke uøvde og uerfarne folk på de nye industriarbeidsplassene, men folk med en helt annen erfaring enn den i anleggs- og prosessindustrien. Det måtte bli sammenstøt…….

Det første sammenstøtet kom her i Rombaken og Narvik sommeren 1888 under anleggets første fase – som tok til i 1885 og varte til vinteren 1889. Konflikten er beskrevet av en av dem som arbeidet på baneanlegget den gang, og finnes ved Biblioteket her i Narvik. Jeg har den i kopi. –Men jeg vil holde meg til en muntlig beretning jeg fikk i 1971 av fetter til min mormor. Han reiste opp hit i 1898 – 19 år gammel – og tok arbeid på banen under anleggets annen fase  - fra 1898 – til 1902 da banen ble gjort helt ferdig. Denne mannen kom fra Sømna, fra et typiske fiskerbondemiljø der det slett ikke var noen fattigdom, men relativt bra forhold med storfamilie, tre kyr, en hest, sauer, 32 mål innmark, mye utmark, fire store holmer som beite for sauer, en åttring som de seilte med til Lofoten hver vinter, en seksring og en færing i naustet, mye garnbruk og egen bu ute på Malmen (stor holme ca. en mil til havs ut fra Sømna). Åttring, 1917. - Klikk for stort bildeÅttring, 1917. Altså: Han kom fra forhold der en nok ikke kan snakke om velstand, men vel om en gjennomsnittlig storfamilie som levde uten nød og kummer, - i alt tretten medlemmer. Min informant reiste opp til Ofotbaneanlegget i 1898 sammen med en eldre bror, og to andre fra Sømna. Han fortalte at de hadde hørt om konflikten ti år før, altså i 1888. Mange av dem som den gang arbeidet på banen dukket opp igjen da den nye anleggstiden tok til i 1898. Han berettet at arbeiderne langs den lange anleggsstrekningen ble mer og mer forbannet over kjeftingen, den forserte driften og den dårlige betalingen, og – ikke minst! – de arrogante utenlandske og norske ingeniørene. En blank og fin sommermorgen i 1888 kastet de redskapene og begynte å gå nedover mot Viktoriahavn som Narvik het den gang. Overalt der de passerte arbeidslag skjedde det samme: Folk kastet redskapene og ble med nedover. Da de kom ned var de blitt en stor samling arbeidsfolk. Alt var improvisert, - ingen organisasjon fantes, - de fleste visste knapt hva organisering var, - og nå sto de der. – Det ble snakket og diskutert og det var jo helt innlysende at noen måtte gå inn til direksjonen med klagene. Min informant sa han husket ikke om noen ble valgt til det, - men han erindrer at da de som hadde vært inne og forhandlet, - - da de kom ut hadde de gode nyheter, - tillegg i lønna! – jeg husker ikke om han sa det var to eller fem øre i tillegg. – Dermed skulle alt være helt ok, - - - - men så skjedde noe. Vi skal hele tiden ha in mente at de aller fleste arbeiderne i Høga Nord på Ofotbaneanlegget på dette tidspunkt etter all sannsynlighet var fra fiskerbondemiljø, - det vil si fullt ut fortrolige med den hårfine balansen mellom det å så og det å høste, - det å ta ut en fangst etter behov, - ikke etter et krav om økonomisk overskudd. De bar kort og godt med seg en eldgammel arv om dette, - at ingen må stelle seg slik at det blir tatt ut for mye ellers går det galt. Min informant sa at folk tok til å tenke sterkt og grundig. Sannsynligvis må det raskt ha spredt seg en urovekkende tanke om at en kanskje hadde forlangt og krevd langt utover det som var rimelig sett ut fra et husholderisk synspunkt representativt for fiskerbondenivå rundt 1888. I alle fall: Resultatet ble at forhandlerne enda en gang gikk inn til direksjonen, ………….  For å slå av det nettopp tilforhandlede resultat til det halve! Det var hele beretningen hans, - kort gjengitt.

Vi kan le!, - for oss et latterlig intermesso. Men, jeg vil tro beretningen forteller alt om en renheklet kulturkollisjon for det vi har med å gjøre er nok den gamle – la oss si økologisk betingede erfaring om balanse og nøkternhet det utgangspunkt og avslutning alltid var å kunne finne en måte å ordne livet på, …….. men en måte der en aldri tok ut mer av jord og hav enn en faktisk hadde bruk for. Det var det hele! Godt og vel et halvår senere - i 1889- lot de utenlandske interessene hele greia gå konkurs både på norsk og svensk side. Da var det vinter, arbeiderne hadde ingen reserver å gå på og snart ble det virkelig stor nød og hammer både på svensk og norsk side. Regjeringene i Stockholm og Kristiania handlet, --- sendte militær oppover… for å holde orden, det var begrunnelsen , selv om det overhodet ikke forefalt noen ordensforstyrrelse. Gjennom de følgende 30 år skulle denne begrunnelsen komme til å bli brukt nærmest søvngjengersk hver gang en storkonflikt nordpå meldte seg. Men i arbeidermassene nedfelte disse beiske erfaringene seg som ekstrem antimilitarisme, - at Staten i realiteten tok parti for kapitalinteressene under store konflikter. Det ble aldri glemt og skapte ulivssår på forsvarsevnen og forsvarsviljen. Årsakene til dette søvngjengerske handlingsmønsteret fra regjeringens side var nok av blandet karakter der bl.a. forholdet til Russland, frykten for russisk innblanding gjennom uro og eventuell oppstand lå innbakt, men det er betraktninger jeg ikke vil inn på her. I alle fall: Slik endte den første større arbeidskonflikten i Høga Nord – et sammenstøt mellom to kulturer først og fremst, - og det er på flere måter meget interessant.

Transparent: Omslaget til min roman Sulis

Dette er omslaget til min roman SULIS fra 1980. Under forarbeidene til romanen fant jeg blant annet dokumenter om streiken i Sulitjelma i 1894, - altså seks år etter konflikten her i Narvikområdet. Likhetspunktene er store, - det er arbeiderne som – utfordret av arrogante og militante ingeniører – til slutt mister tålmodigheten og aksjonerer spontant uten grunnlag i noen organisering eller organisasjonsmessig taktikk og strategi. I Sulitjelma i 1894 gjaldt det en ingeniør som gjennom flere år hadde drevet helt uforsvarlig, - som alltid gikk bevæpnet med revolver og som skuet ned på folk helst fra hesteryggen. Etter en rad ulykker skjedde en storulykke der to mann mistet livet. Da – først!!!! – reagerte arbeiderne. Men, under den etterfølgende rettssaken tapte arbeiderne rettsaken. Ingeniøren reiste fra Sulitjelma.

Sitat fra romanen:

Gällivare-Oscar sa ingen ting, stirret bare intenst hatig og med nesten igjenknepte øyne på ingeniøren. Så sprang han til. Hesten steilet da han grep bislet og la seg mot hestebringen av all makt mens rytter og hest skuvdes mot stupet av Gikenelva. Ingeniør Wiksell kom seg ikke av hesten, klamret seg fast mens de ble drevet bakover av den rasende mannen som ikke syntes ense noe lenger, men rev og slet i bikslet mens han tvang dem mot den styrtbratte skrenten. Da trakk ingeniøren revolveren, spente den og halvt liggende fremover hesten fyrte han etter Gällivare-Oscar. Skuddet gikk forbi, men hesten ble desperat, reiste seg og gikk på bakbena rett mot stupet med Gällivare-Oscar skuvende på av all makt, - - : Ut i forsen jævla hästbäst!

Sulitjelmaverket var kommet for å bli! I ettertid ser vi det klart. Malmleiene var så rikholdige og mange at de ga grunnlag for langtids planlegging og drift. Bare en bedrift til kommer i samme kategori som Sulitjelma i Høga Nord, - A/S Syd-Varanger som startet i 1906. Likevel er det en vesentlig forskjell mellom de to bedriftene, - organisering av arbeiderne, nemlig. Få måneder etter at de første arbeiderne var kommet til Kirkenes i 1906 ble det av erfarne arbeidere og politikere innkalt til stifting av fagforening. Det skjedde en sensommerkveld og møtet er herlig beskrevet av Ellisif Wessel – kona til distriktslegen på stedet.

Eventuelt: Ellisif Wessels beskrivelse av stiftelsesmøtet

Ellisif Wessel var det som i årene som fulgte ble den avgjørende krumtapp som kom til å holde vedlike kontinuiteten i den senere legendariske fagforeningen Nordens Klippe. Fra aller første dag kom det til sterke og harde konfrontasjoner oppe på Kirkenes, - en tilstand som varte helt til 1939 da det ble så lukrativt å eksportere malm til de krigførende at Sydvarangerverket til og med tok inn de folkene som siden 1928 hadde gått arbeidsledige fordi de ikke sa opp sitt medlemskap i Nordens Klippe og meldte seg slik verket forlangte uten vinding til fagforeningen. I Sulitjelma var det annerledes! Verket tok fra første stund kontrollen med sine arbeidere. Ingen fikk bo i brakkene uten verksledelsens tillatelse. Ingen agitatorer slapp gjennom fra Finneid til Sulitjelmasamfunnene!

For i Sulitjelma utviklet det seg raskt mange samfunn, alle med sine lokale særpreg: Sandnes, Furulund, Glastunes, Hellarmo, Furuhaugen, Sagmo, Hanken, Hankebakken, Jakobsbakken. I 1920-årene var Sulitjelmaverket Norges neststørste industribedrift med opptil 1800 arbeidere i sin virksomhet. Men, - det rigorøse kontrollsystemet og utspekulerte angiverisystemet som verket visste å betjene seg av virket så effektivt at det først i 1907 ble stiftet fagforeninger på stedet. En spesiell foranledning måtte til, - en foranledning som virket så utfordrende at den måtte vekke motstand og erkjennelse av at tiden var overmoden for organisering og dermed et organisert vern for arbeidernes egne interesser. Foranledningen var at verket ville innføre en tillempning av Taylorsystemet ved det at arbeiderne når de kom på skiftet skulle henge et nummerert blymerke om halsen og henge det på plass når skiftet var over. Arbeiderne tolket dette som en grov ydmykelse, - at de på et vis ble betraktet som dyr det ble satt klave på. Den overrumplende måten ordningen søkes gjennomført på forteller at verket ikke på noen måte mente det behøvde å gi informasjon om hvordan driften skulle foregå. Men fra gruvesamfunn til gruvesamfunn i Sulitjelma gikk nå beskjeden: Ikke en mann tar slavemerket!

SLAVEMERKET VISES OG SENDES RUNDT

Slavemerket - Klikk for stort bildeSlavemerket I 1974 intervjuet jeg den aller siste av arbeiderne fra 1907, - de som nektet å ta slavemerket. Han sa: Vi møtte til skiftet, men nektet å ta slavemerket! Formannen sa: Nekter dere å arbeide er dere ferdig her med en gang. Vi sa: Vi nekter ikke å arbeide, men vi nekter å ta slavemerket. På denne dag – Tjugandag jul – 13. januar -1907 organiserte de seg i hvert eneste ett av Sulitjelmas mange gruvesamfunn, - men organiseringen i Sulitjelma kom sent sammenlignet med andre industristeder og forteller om hvordan en besluttsom og energisk ledelse som ønsker å gjennomføre kontroll med alle midler også faktisk lykkes i det gjennom lang tid, - i Sulitjelma lyktes det i om lag 20 år, - fra 1897 til 1907.

Til slutt litt om den kvinnelige delen av arbeidsstokken ved et gruvesamfunn for rundt 100 år siden. Min farmor var en av de aller første kokkene oppe i Sulitjelma. Hun var født 1859. Foreldrene var innerster på Setså nesten helt innerst i Saltenfjorden. Min far ble født som yngste barn i 1901 i Sulitjelma.

Transparent: Skeidersker ved samlebåndet i Sulitjelma ca. 1900-1905

Skeidersker ved samlebåndet. - Klikk for stort bildeSkeidersker ved samlebåndet.

Min farmor kan være en av skeiderskene som arbeider her ved samlebåndet i Sulitjelma ved århundreskiftet. Hun og min far kan være representative for hvordan forholdene var for kvinner med barn på anleggene. Med verkets tillatelse kunne de får arbeid og rett til å bo i ei brakke, - men uten eget rom. De bodde sammen med mennene, - hadde egen køye med forheng og i den køya kunne de også ta med barnet. Jeg har min fars skolekarakterbok fra årene 1911 – 1914.

Transparent karakterbok 1911

Karakterboka begynner 21.mai 1911, Setså folkeskole. I mai 1911 er følgelig min farmor hjemme hos foreldrene sine som på det tidspunkt var meget gamle og trengte hjelp med visse mellomrom. Hun må altså ha hatt et ansvar også overfor foreldrene. – I 1911 var hun 52 år. Neste sted hun er på ….. og hele tiden har hun min far med … han er på dette tidspunkt 10 år. Neste sted er Sulitjelma der hun er vintervåren 1912.

Transparent karakterbok 1912

Sannsynligvis arbeidet hun da som skeiderske på Sandnes. Neste er ankerlien. Nå er hun reist langt for å ta arbeid, helt til Nord-Troms, til Kåfjord, Birtavarre.

Gruvene i Ankerlien ble åpnet i 1899. I Ankerlien er hun med sin sønn sommeren, høsten og langt ut på vinteren 1913, kanskje bortimot et år. Så,… har hun flyttet tilbake til Sulitjelma og nå arbeider hun som kokke oppe på Jakobsbakken.

Transparent karakterbok 1913

Der var min far sammen med min farmor høsten 1913. Karakterboka viser at de vinteren 1914 er tilbake på Setså i januar 1914.

Hvor representativ denne karakterboka kan være for kvinnene i den moderne prosessindustrien vet jeg ikke, men jeg tror…….. ganske representativ – for min farmor livnærte seg hovedsakelig av arbeidet som kokke eller skeiderske og jeg vet at hun også for en tid arbeidet på Kirkenes, - men når og hvor lenge hun var der vet jeg ikke. I alle fall: Et verk av Sulitjelmas størrelse trengte mange kvinnelige arbeidere. De utgjorde altså ikke en ubetydelig masse mennesker. Jeg vet gjennom intervjuet at mange av dem var eneforsørgere – av MANGE grunner – og at mange av dem var enker. Det forteller også noe om vilkårene for kvinner i en ikke fjern fortid. Det er viktig for oss som stort sett bare har hørt om rallare og farende mannfolk, - praktisk talt ingenting om farende kvinnfolk. Jeg vil tro min farmors personlige Odysse med sin yngste sønn på slep 1911 – 1914 er en del av en skjult historie som har masser av særdeles spennende islett i veven.
 

Fant du det du lette etter?