Da lyset ble slått på i Nordland

Reklame for Vaskebjørn
Vaskemaskin

Kraftutbyggingen er ”vår aller viktigste oppgave i tida fremover”, fastslo fiskeriminister Reidar Carlsen i et radioforedrag i 1947.

Innbyggere forsynt med elektrisk energi
Kilde: NOS Norges elektrisitetsverker, Statistisk Sentralbyrå.

Ifølge den fargerike arbeiderpartipolitikeren fra Bodin måtte det å skaffe elektrisk kraft ”gå foran både jernbanen og veibyggingen, ja nærsagt foran alt annet enn det å skaffe de husløse bolig”.1 Han var ikke alene om å mene det i den tidlige etterkrigstida. Politikere fra alle partier var samstemte om å prioritere elektrifiseringen av strømløse områder. Like etter krigen stod fortsatt en femdel av Norges befolkning uten strøm, og, som Reidar Carlsen sa det på radioen, ”en stor del av de 600.000 mennesker som ennu sitter med parafinlamper, de bor i Nordnorge.”


Mange steder i Nordland var folk allerede i gang med å gjøre noe med saken. I Nord-Salten, for eksempel, ble det etablert flere titalls små, private kraftstasjoner under og like etter krigen. Lokale ildsjeler gjorde seg blant annet nytte av etterlatt tysk materiell.2 Også andre steder i fylket satte lokale krefter seg i sving og sørget for at andelen av befolkningen med innlagt strøm steg fra 30 prosent før krigen til 42 prosent i 1945/46 ifølge offisielle tall (se diagram). I virkeligheten var veksten trolig enda større. Mange av de private anleggene var nemlig for små til å bli registrert i statistikken.

Etter krigen trådte staten støttende til, både med rådgivning og med store bevilgninger til elektrifisering av strømløse områder. Det førte til en dreining bort fra små, private løsninger. Ingeniørene i NVE og ved Nordland Fylkes Elektrisitetskontor i Bodø anbefalte gjerne å forsyne større områder fra én stor kraftkilde framfor å bygge ut mange små kraftstasjoner for hver grend eller kommune. Argumentet var at det ble rimeligere. Et typisk eksempel er Rødøy og Lurøy, som rett etter krigen arbeidet med planer for hver sin lokale kraftutbygging. Etter at NVEs Olav Fjalestad og fylkesingeniør Alf Alfsen hadde sagt sitt, endte det med en felles utbygging i Reppavassdraget.3 Det hendte også at initiativet til større fellesløsninger ble tatt lokalt. Det første innspillet til det som skulle bli Nord-Salten Kraftlag, kom fra herredskassereren i Nordfold, Toralv Grytøyr. Deretter ble saken forberedt av et utvalg med representanter fra de involverte kommunene. Stat og fylke var likevel viktige støttespillere også i Nord-Salten. Nordland Fylkes Elektrisitetskontor planla utbyggingen, og statsstøtte finansierte godt og vel halve anleggssummen. Først med støtten fra stat og fylke fikk det lokale initiativet stødige nok bein å stå på, hevder historikeren Unn Kristin Daling.4


Statsstøtten betydde mye for å påskynde elektrifiseringen nordpå, ikke minst i Nordland. Fylket mottok i alt 473 millioner kroner i støtte til elektrifisering av strømløse områder. Det var mer enn noe annet fylke, og bare Finnmark mottok mer støtte per innbygger.5 Dermed ble det mulig å føre kraftlinjene fram til områder som det ellers ville blitt for dyrt å forsyne. Midt på 1950-tallet hadde åtte av ti innbyggere i Nordland tilgang på strøm, og innen 1960 var andelen 98 prosent.


Men selv om nesten alle nordlendingene hadde fått strømforsyning, var det
ikke bare fryd og gammen. Etterspørselen var større enn krafttilgangen mange steder, og abonnentene måtte finne seg i til dels hardhendt rasjonering. I Bodø gikk det så langt at elektriske ovner ble plombert høsten 1949, til mange husmødres store frustrasjon. En av dem skrev til everket og ba tynt om i hvert fall å få bruke steikeovnen på komfyren: ”Den er jo bare på 700 w og jeg bruker den bare ett par timer en eller 2 ganger i uken til brødstek.” 6 Men lite tyder på at appellen førte fram.


Mens lys hadde vært hovedsaken for det mindretallet som fikk strøm før 1940, kom elektriske komfyrer for alvor i bruk under og etter krigen. Utover i 1950- og 1960-årene skaffet stadig flere seg også støvsuger, vaskemaskin og kjøleskap. Gunvor Roaldset i Narvik framhevet særlig vaskemaskinen som ”noe av det viktigste vi fikk”, og hun var ikke alene om å mene det.7 Klesvask på gamlemåten var tungt og tidkrevende arbeid, så det er lett å forstå at 73 år gamle Olava Mjelle i Bodø ble glad, da hun sommeren 1956 vant en vaskemaskin i premie i et gavelotteri: ”Nå skal det bli godt å slappe av over storvasken,” uttalte hun til lokalavisa.8 På denne tiden kom prisen på en vaskemaskin fort opp i en månedslønn for en industriarbeider, og kjøleskap var enda dyrere, så det var nok flere som måtte håpe på en lotterigevinst. Først da prisene falt etter 1960, samtidig som reallønna økte kraftig, ble de elektriske apparatene allemannseie.


1 Manuskript til foredrag i kringkastingen 19/1 1947, i Carlsens privatarkiv, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, Oslo.
2 U.K. Daling, ”Nord-Saltens største sak”: Nord-Salten Kraftlag A/L 1946-1996. 1996.
3 B.B. Jacobsen, Lyskraft og livskraft: AS Rødøy-Lurøy kraftverk gjennom 50 år. 2001.
4 Daling 1996, s. 58.
5 H. Hindrum, Elektrisitetsforsyning ved hjelp av statsstøtte. NVE, 1991, s. 119.
6 Sitert etter P.-B. Ravnå, Med kraft til utvikling i hundre år. Bodø Energi 1909-2009. 2008, s. 69.
7 Sitert etter O. Svendsen, Storhetstid, brytningstid, framtidshåp. Narviks historie 1950-2002. 2002, s. 89.
8 Nordlandsposten 13/7 1956.

Publisert av Solveig Lindbach Jensen. Ansvarlig Harald Rinde. Sist endret 11.05.2012

Redaktør: Geir Johnsen | Webansvarlig: Håvard Vognild  | CMS/Webdesign: ACOS